Kort oppsummert:
- Norge har brukt minst 4,12 milliarder dollar i subsidier – av over 20 milliarder dollar på verdensbasis – på karbonfangst og -lagring (CCS, carbon capture and storage). Omtrent hver femte dollar brukt på CCS-subsidier i Oil Change Internationals database ble gitt i Norge.
- Til sammenligning brukte EU 2,77 milliarder dollar i offentlige midler på CCS-subsidier. Bare USA brukte mer (8,08 milliarder dollar).
- Som mange CCS-prosjekter i verden, har norske CCS-prosjekter ofte lovet mye, men levert lite.
Aled Dilwyn Fisher, seniorrådgiver i Oil Change International, sier:
– CCS kupper alt for ofte dagsordenen i klimadiskusjonen, til tross for gjentatte feil og enorme kostnader. Grunnen er opplagt – fokus på CCS tjener fremfor alt olje- og gassinteresser, og tar oppmerksomhet bort fra kritikk mot Norges petroleumspolitikk, som pøser på med leting og produksjon midt i en stadig mer katastrofal klimakrise.
– For å være en ekte klimaleder bør Norges rettferdige omstilling prioritere å fase ut fossile energikilder og fase inn mer fornybar energi og energieffektivisering. Globalt bør land på klimatoppmøte unngå smutthull som vil åpne for at oljeproduserende land som Norge eller oljeselskaper kan rettferdiggjøre fortsatt utvinning av fossile energikilder med CCS (for å produsere såkalte “abated” fossil energi).
Bakgrunn:
Utfasing av fossil energi står øverst på agendaen på FNs klimatoppmøte i Dubai (COP28). Olje- og gassindustrien og dens støttespillere i ulike regjeringer er under press, og har sendt minst 475 CCS-lobbyister til COP28 for å fremme karbonfangst og -lagring som et misforstått alternativ i stedet for utfasing av fossilt brensel. OCIs oppdaterte analyse gis ut tre dager etter at Kick Big Polluters Out Coalition viste at rekordmange lobbyister for fossil energi (2456 lobbyister) deltar som delegater på årets klimaforhandlinger.
Norge har lenge vært en pådriver for CCS. Regjeringen tok med en næringslivsdelegasjon til klimatoppmøtet, med representanter fra Equinor, Aker BP og andre olje- og gasselskaper, med mål om å fremme CCS. Den oppdaterte oversikten fra OCI viser resultatene av CCS-lobbyen i Norge – basert på offentlig tilgjengelige tall for 2008-2020 fra Olje- og energidepartement, samt informasjon på regjeringens CCS-nettsider og nettsiden til CCS-forskningsprogrammet CLIMIT, har Norge gitt 4,12 milliarder dollar i offentlige tilskudd til CCS. Det endelige tallet kan være større gitt tilskudd som gis under andre departementer.
Den omfattende CCS-støtten gis samtidig som den norske regjeringen til stadighet gjentar at de vil utvikle, ikke avvikle, petroleumsnæringen. Norge fører Europas mest aggressive letepolitikk, også i sårbare arktiske økosystemer. Offshore karbonlagring øker risikoen for sårbare økosystemer, for eksempel fra lekkasjer og lokal havforsuring. Norge og fire andre land står for over halvparten av den planlagte utvidelsen av verdens olje- og gassproduksjon fra nye felt frem til 2050.
Norges CCS-subsidiering fortsetter til tross for at prosjekter gjentatte ganger mislykkes. Den mest berømte fiaskoen var fullskala karbonfangst på Mongstad. Prosjektet, som en gang ble kalt for Norges «månelanding» av daværende statsminister Jens Stoltenberg, mislyktes med enorme kostnader. Kårstø-prosjektet mislyktes også, til tross for at store subsidier ble gitt til prosjektet. CCS er blant de dyreste, men minst effektive, tiltakene for å kutte utslipp, ifølge IPCCs oversikt over kostnadene knyttet til ulike tiltak for utslippskutt.
To norske CCS-prosjekter – på Snøhvit- og Sleipner-feltene – blir ofte løftet frem som eksempler til etterfølgelse for andre land. Studier viser imidlertid at disse prosjektene opplevde uforutsigbare problemer som satte dem i fare og økte kostnadene. Norges nåværende planer legger opp til mye større prosjekter som sikter på å lagre CO2 fra flere kilder.